Vennen på andre siden av bordet

Line, 39 · Molde

Espen har vært vennen min i tolv år. Vi ble kjent fordi ungene våre gikk i samme klasse på barneskolen, og fordi han og jeg var de to som alltid ble stående igjen etter dugnaden og rydde bort bordene mens de andre dro. Han ble skilt i 2019. Jeg ble skilt i 2021. Vi har sittet på hver vår side av et kjøkkenbord i Molde og snakket hverandre gjennom begge deler, og i alle disse årene har vi vært helt tydelige på at vi er venner, og alle andre har vært helt tydelige på at de ikke trodde et sekund på det.

Jeg er trettini og har to gutter på femten og tolv. Jeg jobber turnus på sykehuset, og det betyr at livet mitt er delt i uker som passer og uker som ikke gjør det, og det betyr også at jeg har svært lite tålmodighet med folk som sløser med tid. Espen er den eneste mannen som har hatt nøkkel til huset mitt siden skilsmissen, fordi han henter posten når jeg er på nattevakt og fordi han fikset oppvaskmaskinen i fjor vinter. Guttene kaller ham ved fornavn og spør om han kommer på søndag. Det er ikke komplisert. Det var ikke komplisert.

I juni dro vi opp til Varden, slik vi har gjort en gang eller to hver sommer, den turen der du går opp fra byen og plutselig har hele Romsdalsfjorden under deg og de hvite toppene på rekke og rad, og folk teller dem og blir aldri enige om det er hundre og seksti eller hundre og åtti. Vi satt der oppe med en termos og så utover, og han sa, nesten som en spøk, at han hadde begynt å date igjen. En dame fra Ålesund. To ganger. Ikke noe spesielt.

Jeg ble så uventet dårlig i magen at jeg måtte se den andre veien. Tolv år. Jeg hadde aldri tillatt meg selv å tenke en eneste tanke om den mannen på den måten, og jeg mener det helt bokstavelig, jeg hadde lagt det bort så grundig at jeg ikke visste at det lå der. Og så satt vi på Varden og han sa «hun var hyggelig», og jeg kjente på meg selv at jeg hadde lyst til å gå ned igjen alene. Jeg sa ingenting. Jeg er en moden kvinne med to barn og turnus og en boliglånsavdrag, og jeg tenkte at dette går over til onsdag.

Det gikk ikke over. Det ble juli, og han kom innom med bær, og jeg så på underarmene hans mens han skylte dem i vasken og måtte gå ut på trappa. Rosenes by, sier de om Molde, og hele byen luktet av det, og jeg sto på trappa mi i Kviltorp klokka ni om kvelden og var trettini år gammel og fullstendig håpløs. Da han kom ut og spurte om jeg hadde det bra, sa jeg sannheten, for jeg hadde ikke noe bedre for hånden. Jeg sa at jeg trodde jeg hadde vært forelsket i ham en god stund uten å vite det, og at han måtte gjerne kjøre hjem nå, og at vi kunne late som ingenting fra i morgen av.

Han kjørte ikke hjem. Han satte seg ned på trappa ved siden av meg og satt der i kanskje et halvt minutt uten å si et ord, og så sa han at han hadde vært forelsket i meg siden en foreldrefest i 2016 og at han hadde bestemt seg for at vennskapet var mer verdt enn å ødelegge det med å spørre. Vi ble sittende og le av oss selv, to voksne mennesker med til sammen fire barn og altfor mange år, som hadde sittet på hver sin side av det samme bordet og ikke sagt noe.

Guttene var hos faren sin den uka. Vi gikk inn. Og så sto vi i gangen min og var plutselig helt fremmede for hverandre, for hvordan kysser man en man kjenner alt om? Det var han som løste det. Han tok av meg brillene, la dem på kommoden, og kysset meg med den ene hånden i nakken min, og alt det pinlige var borte på fem sekunder. Tolv år er lang oppvarming. Jeg hadde ikke visst at jeg hadde vært så sulten.

Vi kom oss ikke lenger enn til sofaen. Han dro genseren min over hodet og ble sittende og se på meg, og jeg lot ham, uten å trekke inn magen, uten å si noe dumt og unnskyldende om at jeg har født to gutter. Han la hånden flatt over det arret og lot den bli der, og så sa han hva han hadde tenkt om meg i årevis, helt konkret, ting jeg aldri hadde trodd at Espen tenkte i det hele tatt. Det er noe eget med å bli fortalt slikt av en mann som kjenner navnet på tannlegen din.

Han tok god tid. Han kledde av meg helt og la meg bakover i sofaen og ble værende nede mellom beina mine lenge, til jeg holdt begge hendene i håret hans og ikke lenger brydde meg om hvor høyt jeg var. Jeg kom før han i det hele tatt hadde tatt av seg skjorta. Så lo vi igjen, og så bar han meg faktisk opp trappa, noe jeg hadde sverget at jeg ville synes var latterlig, og som viste seg å ikke være det.

På soverommet var det langsomt. Han kom inn i meg mens han så på meg, og vi ble liggende stille slik en stund, og jeg tenkte at jeg kjente hver eneste linje i det ansiktet fra tolv år med kaffe og dugnad og dårlige nyheter, og at jeg nå så et helt nytt uttrykk i det. Vi holdt på til langt over midnatt, og jeg hadde nattevakt dagen etter og brydde meg ikke. Etterpå lå han med hånden på hoften min og sa at han skulle ringe dama fra Ålesund og si det som det var, og jeg sa at det var det minste han kunne gjøre.

Nå er det september, og vi har ikke fortalt det til ungene ennå. Det er den delen som er vanskelig, ikke sengen. En femtenåring har meninger, og en tolvåring har spørsmål, og vi har begge sett hvordan det går når voksne haster. Så vi tar det sakte. Han sover her de ukene guttene er hos faren sin, vi går på Varden som før, vi drikker kaffe ved det samme kjøkkenbordet, og ingen i Molde har skjønt noe annet enn at vi fortsatt er de to som blir igjen og rydder bordene.

Jeg vet ikke helt hvordan dette ender, og for første gang på flere år synes jeg det er spennende og ikke skummelt. Det jeg har lært er noe jeg gjerne skulle ha visst tidligere: at modne damer altfor ofte lar være å si det ene som betyr noe, av ren høflighet, i tolv år. Vi er redde for å miste det vi har. Men det jeg hadde var en mann på andre siden av bordet, og det jeg har nå er den samme mannen i senga mi, og huset lukter fortsatt av bær. Hvis det står noen i livet ditt du ikke har turt å si det til: si det. Og hvis det ikke gjør det, så let. Det finnes flere av oss der ute enn man skulle tro, og vi er ikke ferdige. Vi har knapt begynt.