Den yngste på kontoret

Marit, 44 · Bergen

Jeg hadde bestemt meg for at jeg var ferdig med menn. Ikke bitter, bare ferdig. Etter nitten år med Geir og en skilsmisse som tok halvannet år å få gjennom, hadde jeg kjøpt en leilighet i Sandviken med utsikt mot Byfjorden, en god seng og en kaffemaskin som kostet mer enn den burde. Jeg var førtifire, regnskapsfører i et lite firma i Solheimsviken, og jeg hadde en ro i livet som jeg ikke hadde kjent på tjue år. Så kom Jonas inn i den roen med en kartong full av permer og et smil som var altfor lett å like.

Han var tjueni. Nyansatt, den yngste på kontoret med god margin, og han satt rett overfor meg i det åpne landskapet. Jeg la merke til ham slik man legger merke til vær: uten å ville det. Måten han rullet opp ermene på skjorta før lunsj. Måten han sa navnet mitt på, litt for langsomt, som om han prøvde det. Jeg tenkte at det var slik yngre menn snakket til modne damer, høflig og litt beundrende, og at det ikke betydde noe. Jeg tok feil, men jeg brukte tre måneder på å finne det ut.

Det var en fredag i november. Kontoret hadde gått samlet til Skostredet for fredagspils, den vanlige gjengen, den vanlige praten om kunder og barnehager og hvor dyrt alt hadde blitt. Regnet sto som en vegg utenfor vinduene. Én etter én forsvant kollegene hjem, og til slutt satt Jonas og jeg igjen med hvert vårt halvtomme glass og en stillhet som ikke var ubehagelig. Han spurte om jeg hadde barn. Jeg sa at datteren min var tjuetre og bodde i Trondheim. Han sa at det var rart å tenke på at jeg hadde vært mor før han begynte på skolen. Jeg sa at det var nettopp derfor dette ikke var en god idé. Han spurte hva «dette» var. Jeg svarte ikke.

Vi gikk ut i regnet uten paraply. Over Torgallmenningen, forbi Fisketorget der lyktene speilet seg i de våte steinene, opp mot Fløibanen som hadde stengt for kvelden. Han hadde jakken over hodet og tilbød meg halve. Jeg sa nei. Han sa at jeg var stolt. Jeg sa at jeg var gjennomvåt og førtifire og at han skulle finne seg en jente på sin egen alder. Han stoppet midt i bakken og sa, helt rolig, at han ikke ville ha en jente. Han ville ha en kvinne som visste hva hun ville. Så kysset han meg, med regnet rennende ned mellom oss, og jeg lot ham gjøre det altfor lenge.

Leiligheten min lå tolv minutter unna til fots. Vi brukte tjue, fordi vi stoppet to ganger til. Innenfor døren dryppet vi på parketten, og jeg husker at jeg tenkte på gulvet, helt til han tok av meg den våte kåpen og la munnen mot halsen min. Da sluttet jeg å tenke på gulv. Jeg tok tak i skjorta hans og dro den opp over hodet hans, og han lo, overrasket, og jeg sa at jeg ikke hadde tid til å vente på at han skulle knappe opp. Hendene hans var kalde mot ryggen min. Munnen hans var varm.

Han var ivrig på den måten unge menn er, alt på én gang, hender overalt. Jeg tok tak i håndleddene hans og holdt dem ned mot madrassen. «Sakte,» sa jeg. «Jeg bestemmer tempoet.» Han så opp på meg med et blikk jeg ikke kommer til å glemme. Ikke redd. Nysgjerrig. Jeg satte meg over ham, fortsatt i den våte blusen, og lot ham vente mens jeg tok av den knapp for knapp. Jeg har en kropp som har født et barn og levd i førtifire år, og jeg viste ham den uten å skynde meg. Han sa at jeg var vakker. Jeg sa at han skulle slutte å snakke.

Det var lenge siden noen hadde rørt meg som om jeg var noe man kunne miste. Han fulgte hoftene mine med hendene, langsomt nå, slik jeg hadde bedt om. Da jeg endelig lot ham inn i meg, holdt jeg pusten, og han holdt seg helt stille, som om han ventet på et tegn. Jeg ga ham det. Jeg begynte å bevege meg, dypt og rolig, med hendene hans på lårene mine og regnet mot vinduet. Jeg merket at han kjempet for å holde ut, og jeg satte pris på det mer enn jeg kan forklare. Så tok jeg hånden hans og la den der jeg trengte den, og lærte ham rytmen med fingrene mine over hans.

Første gang kom for fort for ham, og han ble flau. Jeg lo, ikke av ham, men av lettelse over at det var så enkelt og så menneskelig. Jeg la meg ved siden av ham og sa at vi hadde hele natten. En halvtime senere var han klar igjen, og den gangen var det annerledes. Han var tålmodig. Han brukte munnen på meg til jeg tok tak i hodegjerdet og ba ham slutte, og så ba ham fortsette, og så sluttet jeg å be om noe som helst. Da jeg kom, var det med en lyd jeg ikke visste at jeg hadde i meg, og han holdt meg helt til jeg sluttet å skjelve.

Vi lå og hørte på regnet. Han spurte hvorfor jeg hadde ventet så lenge. Jeg sa at jeg ikke hadde ventet, jeg hadde bare ikke hatt lyst. Det er forskjellen på en moden kvinne og en jente på tjuefem: jeg gjør ikke ting fordi det forventes. Jeg gjør dem når jeg vil. Han sa at det var det mest attraktive han hadde hørt. Jeg sa at han var en smigrer, og han sa at nei, han var bare ærlig. Jeg trodde ham. Det var kanskje det farligste.

Han sov en time med armen tungt over magen min. Jeg lå våken og så på taket og kjente etter om jeg angret. Jeg gjorde ikke det. Jeg kjente etter om jeg var flau, over alderen, over rynkene, over at kollegene kanskje ville se det på meg mandag. Heller ikke det. Det eneste jeg kjente, var at kroppen min var varm og tung og min egen igjen, som om noen hadde gitt den tilbake til meg etter mange år på lager.

Han gikk klokka seks. Vi var enige om at ingen på kontoret skulle vite noe, og det holdt vi, mer eller mindre. Mandag satt vi overfor hverandre som før, han med ermene rullet opp, jeg med kaffen min, og jeg kjente at kinnene mine ble varme hver gang han sa navnet mitt. Det varte i noen uker. Så tok han en jobb i Stavanger, og vi sendte hverandre et par meldinger, og så ikke flere. Det var greit. Det var aldri ment å bli noe annet.

Men det gjorde noe med meg, den natten. Det åpnet en dør jeg hadde låst da flyttelasset gikk fra huset i Fana. Jeg står på balkongen i Sandviken nå, med kaffe og fjorden og de samme grå skyene over Askøy, og jeg vet at jeg ikke vil sitte her alene i tjue år til. Ikke fordi jeg trenger noen. Fordi jeg har lyst. Jeg vil ha en mann som tåler at jeg bestemmer tempoet, som ikke blir skremt av en kvinne som vet hva hun vil, og som er der neste morgen også. Jeg vet ikke hvem han er ennå. Men jeg har sluttet å si at jeg er ferdig.