Første gang på datingapp

Hanne, 38 · Oslo

Det var venninnen min Ida som gjorde det. Vi satt på en kafé ved Olaf Ryes plass en søndag i mars, og hun tok telefonen min uten å spørre, lastet ned appen og begynte å velge bilder. «Du har vært singel i fire år, Hanne. Fire. Du er trettiåtte og du ser ut som du gjør. Det er nesten uansvarlig.» Jeg protesterte, som man skal. Så lot jeg henne gjøre det ferdig. Jeg jobber med innkjøp i et logistikkselskap på Helsfyr, jeg har en leilighet i tredje etasje uten heis på Grünerløkka og en katt som misliker alle. Jeg hadde ikke tenkt på meg selv som noen som trengte en app. Jeg hadde ikke tenkt på meg selv som noen som trengte noe.

Den første kvelden bladde jeg gjennom menn slik man blar gjennom leiligheter man ikke har råd til. Menn med fisk. Menn på toppen av fjell. Menn som skrev at de var «lette å be». Jeg sveipet til venstre til tommelen ble sliten. Så dukket han opp: Espen, førtitre, ingen fisk, ett bilde tatt av noen som åpenbart likte ham, og én setning: «Jeg lager god mat og snakker for lite.» Jeg trykket ja før jeg rakk å tenke. Det ble match med en gang. Jeg la telefonen med skjermen ned og gikk og la meg, og lå våken i en time.

Han skrev neste morgen. Ikke «hei søta», ikke et hjerte. Han spurte om jeg hadde vært på en liten bar på Torshov som hadde åpnet i høst, og om jeg ville dit tirsdag. Jeg sa ja. Jeg brukte en time på å velge klær og tok til slutt på det jeg alltid tar på: mørke jeans, en svart genser, støvlettene som gjør at jeg går litt annerledes. Trikken opp Vogts gate var full av folk på vei hjem, og jeg satt ved vinduet og tenkte at jeg kunne gå av på neste holdeplass og aldri svare ham igjen. Jeg gjorde ikke det.

Han var høyere enn på bildet, og han reiste seg da jeg kom inn. Det er en liten ting. Det gjorde mer med meg enn jeg vil innrømme. Vi snakket i tre timer om ingenting: om Oslo som forandret seg, om at ingen av oss eide bil, om broren hans i Bodø. Han hørte etter. Det var det som var annerledes. Han satt og hørte etter med hele ansiktet, og når jeg ble stille, ventet han i stedet for å fylle på. Da baren skulle stenge, sa han at han bodde tre kvartaler unna. Jeg sa at jeg bodde på Løkka. Han sa: «Da har du lengre vei.» Og jeg hørte meg selv si at jeg ikke hadde det travelt.

Leiligheten hans var liten og ryddig og luktet av hvitløk fra middagen han hadde laget til seg selv. Han spurte om jeg ville ha te, og jeg sa nei, jeg ville ikke ha te. Han så på meg et sekund, og så satte han kjelen fra seg og kom bort. Jeg hadde glemt hvordan det kjennes å bli kysset av noen som mener det. Hendene hans på kjevene mine, tommelen langs kinnbenet, hele kroppen hans ett skritt nærmere. Jeg trakk ham inn i genseren min. Jeg ville kjenne vekten av ham.

Jeg er trettiåtte år, og jeg har hatt nok elskere til å vite hva jeg liker og for få til å ta det for gitt. Jeg sa det til ham, i senga, med lyset fra gata over taket: «Jeg vil at du skal bruke tid.» Han svarte ikke. Han begynte ved anklene. Han brukte tid. Munnen hans arbeidet seg oppover innsiden av lårene mine til jeg ikke lenger visste hva jeg hadde bedt om, og da han til slutt la tungen mot meg, holdt jeg pusten så lenge at jeg ble svimmel. Jeg tok tak i håret hans. Jeg sa navnet hans som om jeg hadde sagt det i mange år.

Han var ikke ung. Det var det beste. Han hadde ikke hastverk, han hadde ikke noe å bevise, og han lo da jeg slo hodet i hodegjerdet og sa au. Da han kom inn i meg, var det så langsomt at jeg måtte be ham om mer, og så ba jeg om enda mer, og så sluttet jeg å be. Jeg lå på ryggen med beina rundt ham og kjente lyden av min egen pust fylle det lille rommet, og jeg tenkte ikke på Ida eller appen eller de fire årene. Jeg tenkte ikke på noe. Det er lenge siden en mann fikk meg til å ikke tenke.

Etterpå lå vi og hørte på trikken som skranglet forbi nede i gata. Han spurte om jeg hadde gjort dette før, altså app-greia. Jeg sa nei, det var første gang. Han sa at det var hans tredje date på to år, og at de to andre hadde vært hyggelige og fullstendig uinteressante. Jeg spurte hva som gjorde denne annerledes. Han sa at jeg ikke hadde spurt om hva han tjente eller om han ville ha barn. Jeg sa at jeg hadde tenkt å spørre om begge deler i morgen. Han lo mot halsen min, og jeg kjente ham bli hard igjen mot låret mitt, og vi gjorde det om igjen, roligere, med meg over ham denne gangen, og hendene hans stille på hoftene mine som om han bare ville holde meg der.

Jeg våknet før ham, med armen hans over brystet mitt og et lys i rommet som var grått og nytt. Jeg lå og så på ham en stund, på de grå hårene i skjegget og den rolige pusten, og kjente etter om jeg hadde lyst til å snike meg ut. Det hadde jeg ikke. Jeg hadde lyst på kaffe og på å kysse ham en gang til, i den rekkefølgen, og jeg gjorde begge deler før jeg fant støvlettene mine under sofaen.

Jeg tok trikken hjem klokka halv sju om morgenen, med håret oppsatt og gårsdagens genser. Det var en eldre dame med handlepose som så på meg og smilte, den typen smil som betyr at hun visste akkurat hvor jeg kom fra. Jeg smilte tilbake. Jeg tenkte at det finnes en hel by full av modne damer som meg som tar trikken hjem fra en fremmed manns seng og ikke skammer seg det minste. Jeg hadde bare ikke visst at jeg var en av dem.

Vi møttes tre ganger til den våren. Det ble aldri mer enn det, og det var ikke hans skyld eller min. Han fikk jobb i Bergen, jeg fikk mer ansvar på Helsfyr, og en dag sluttet meldingene å komme like tett. Men jeg beholdt appen. Det overrasket Ida mer enn noe annet. Jeg går ikke på date hver uke, og jeg sveiper fortsatt til venstre til tommelen blir sliten. Men jeg vet hva jeg ser etter nå, og det er ikke en fisk eller en fjelltopp.

Det jeg ser etter, er en mann som reiser seg når jeg kommer inn. Som hører etter med hele ansiktet. Som setter fra seg tekjelen. Jeg er en moden kvinne som har lært at det ikke finnes noen premie for å vente, og at kroppen min ikke blir yngre av at jeg lar den stå ubrukt. Så jeg fortsetter å trykke ja på de som ser ut som de mener det. En dag kommer det til å være noen som blir. Til da nyter jeg trikketuren hjem.