Klassetreff etter tretti år

Siri, 49 · Ålesund

Jeg meldte meg på klassetreffet av feil grunn. Jeg ville vise dem at jeg klarte meg. At Siri, som giftet seg først av alle og fikk barn først av alle, også kunne skille seg og komme ut på andre siden med ryggen rett. Skilsmissen var ett år gammel. Barna var voksne og bodde i Oslo og Bergen. Jeg hadde flyttet fra huset i Spjelkavik til en leilighet i Ålesund sentrum, med utsikt mot Brosundet og jugendfasadene, og jeg hadde kjøpt en kjole til treffet som var litt for dyr og litt for kort. Jeg var førtini. Jeg tenkte at jeg hadde fortjent den.

Treffet var på en restaurant ved havna. Tretti år siden vi gikk ut. Jeg kjente igjen alle med det samme og ingen helt: de samme ansiktene med tretti år tykkere lag av liv utenpå. Det var prat om barnebarn og hytter og hvem som var død. Jeg drakk hvitvin og smilte og var akkurat så vellykket som jeg hadde planlagt. Så sto han der, ved vinduet, med et glass han ikke drakk av. Håkon. Han hadde sittet på bakerste rad i tre år og sagt kanskje tjue ord til meg, og jeg hadde brukt hele det siste året på videregående på å håpe at han skulle si det tjueførste.

Han kom bort. Han sa navnet mitt som om det ikke hadde gått tretti år. Han hadde blitt bredere, håret var grått, men øynene var de samme, litt for alvorlige, og han så på meg på samme måte som han hadde gjort den gangen, når han trodde jeg ikke merket det. Vi snakket i en time. Han var skipsingeniør, hadde bodd i Singapore og Stavanger, hadde kommet tilbake til Ålesund for tre år siden, skilt, ingen barn. Jeg sa at jeg var skilt. Han sa: «Jeg vet det. Jeg spurte.» Og så var det som om gulvet skrånet litt i hans retning.

Da de andre begynte å gå, foreslo han en tur opp til Fjellstua. Fire hundre og atten trinn, sa han, jeg hadde talt dem som sekstenåring. Jeg hadde høye hæler og en kjole som var for kort for trapper. Jeg gikk likevel. Vi stoppet halvveis for å puste, og han tok hånden min, helt uten kommentar, som om han bare hjalp meg opp. Han slapp den ikke igjen. Oppe var det stille og mildt og hele byen lå under oss med lysene sine og øyene som mørke rygger i havet. Han sa at han hadde villet kysse meg her i 1994. Jeg sa at det var på tide.

Det var en kyss som visste hva den hadde ventet på. Ingen fomling, ingen sekstenårig nervøsitet. Han holdt ansiktet mitt mellom hendene sine og kysset meg som en mann som hadde tenkt på det lenge nok til å gjøre det riktig. Jeg kjente knærne mine gi etter på ordentlig, som i dårlige filmer. Vi gikk ned de fire hundre og atten trinnene med hendene i hverandre og sa nesten ingenting, og på Apotekertorget spurte han om jeg ville bli med hjem, og jeg sa at han skulle bli med til meg i stedet. Jeg ville ha ham i min seng. Den nye, den som ingen andre hadde ligget i.

Kjolen gled av på gulvet i gangen. Jeg sto i undertøy foran vinduet med Brosundet nedenfor og lot ham se. Jeg er førtini. Jeg har magen til en som har født to, og brystene henger lavere enn de gjorde på videregående, og jeg viste ham alt sammen med lyset på. Det var jeg som ikke ville slukke. Han sto med skjorta halvt oppknappet og så, lenge, og så sa han at jeg var penere nå enn jeg hadde vært den gangen, og jeg trodde ham fordi det var sant. Modne damer har noe jenter ikke har. Vi vet hva vi ser ut som, og vi står der likevel.

Vi tok oss tid. Vi hadde tretti år å ta igjen, og vi gjorde det i et tempo som gjorde vondt på den gode måten. Munnen hans over halsen min, over brystene, over magen som jeg hadde skammet meg over i et helt ekteskap. Han la meg på ryggen og skilte lårene mine med hendene og så på meg der også, før han bøyde seg ned. Jeg holdt fast i sengekanten og så på taket i den nye leiligheten og kjente ham finne rytmen med tungen, tålmodig, som en mann som har hele natten. Jeg kom stille, med hånden over munnen, og så en gang til, høyere, uten hånd.

Da han kom inn i meg, var det så fullstendig at jeg mistet pusten. Han holdt seg helt stille et øyeblikk med pannen mot min, og jeg kjente ham puste, og vi så på hverandre i lyset fra gata som to som endelig hadde kommet fram. Så begynte han å bevege seg. Jeg la beina rundt ham og trakk ham dypere, og jeg sa navnet hans, det navnet jeg hadde skrevet i margen på matteboka i 1993, og han stønnet mot halsen min og tok meg hardere. Vi kom nesten samtidig. Etterpå lå vi og lo, av oss selv, av tretti år, av at det var så enkelt når det først skjedde.

Han sov i sengen min til klokka ti. Det var jeg ikke vant til. Eksmannen min hadde alltid stått opp klokka seks og gått, også på søndager. Håkon lå på siden med armen over meg og pustet mot nakken min, og jeg lå våken og telte solstreken som flyttet seg over gulvet, og jeg tenkte at jeg ikke hadde ligget slik siden jeg var ung. Ikke slik: trygg, varm, uten å tenke på hva som skulle gjøres. Jeg sto opp og lagde kaffe naken, og han så på meg fra sengen og sa at jeg hadde vært den peneste i klassen, og at jeg var det fortsatt.

Vi spiste frokost på en kafé i Kongens gate, og vi var ikke nervøse, ikke flaue. Vi snakket om det som hadde skjedd som om det var det mest naturlige i verden, og kanskje var det det. Han spurte om han kunne ringe meg. Jeg sa at han hadde brukt tretti år på å spørre, og at han fikk et halvt sekund til å bestemme seg. Han ringte samme kveld. Vi har sett hverandre hver uke siden, i to måneder nå, og jeg vet ikke hva det blir. Jeg vil ikke kalle det noe ennå. Jeg har vært gift i tjuefire år og er ferdig med å kalle ting noe før de har fortjent det.

Det jeg vet, er at jeg gikk til klassetreffet for å vise andre at jeg klarte meg, og kom hjem med noe helt annet: bevis på at det finnes menn som ser en moden kvinne og ikke ser en som er ferdig, men en som endelig har begynt. Jeg vil ha mer av det. Uansett hva som skjer med Håkon, vil jeg ha en mann som husker hva jeg het i 1993 og vil vite hvem jeg er i dag. Fire hundre og atten trinn var ingenting. Jeg er klar for lengre turer.