Båtnaboen i gjestehavna

Ingunn, 43 · Tønsberg

Jeg kjøpte båten etter skilsmissen, og alle sa jeg var gal. En tjueseks fots seilbåt fra åttitallet, brukt, med en motor som hostet og en køye som luktet diesel de første ukene. Jeg er førtitre, jobber som tannlege i Tønsberg, og jeg ville ha et sted som var mitt og som ingen kunne ta halvparten av. Om sommeren ligger jeg i gjestehavna ved Brygga, ved Ollebukta, med hele byen tre minutter unna og fjorden rett utenfor cockpiten. Jeg sover bedre der enn i leiligheten. Jeg hadde ikke planlagt at noen skulle sove der sammen med meg.

Han kom en torsdag i juli med en gammel trebåt som han la til på utsiden av min. Det er sånn det er i gjestehavna når det er fullt, man ligger utenpå hverandre og går over dekket til naboen for å komme i land, og man må enten hate det eller like det. Han het Arild, var femti, og spurte pent om det var greit før han la seg på siden av meg, og det var det. Han var lærer, hadde kjøpt trebåten som et prosjekt etter at kona døde for fire år siden, og hadde seilt fra Kragerø for å se Slottsfjellet og Verdens Ende, sa han. Jeg sa at Verdens Ende ikke var noe å se på, det var bare der man endte. Han lo. Det var en fin latter.

De første to dagene gikk han over dekket mitt med et «unnskyld» og et smil, og jeg satt i cockpiten med kaffen og lot ham gå, og la merke til hvordan han beveget seg på et dekk, sikkert, uten å holde seg fast. Lørdag kveld var det musikk fra Brygga, sommerkvelden var lys og varm, og han kom med to glass hvitvin og spurte om han kunne sitte i min cockpit fordi hans var fullt av verktøy. Vi satt til klokka ett. Han var lett å snakke med. Han lot pausene være. Da han gikk over til sin båt, sto han et øyeblikk med foten på min reling og så på meg, og jeg tenkte: han spør ikke, og jeg gjør ikke noe. Ikke ennå.

Søndag ble vi enige om å seile ut til Bolærne. Hans båt, sa jeg, jeg ville se om den fløt. Det gjorde den. Vi seilte ut Tønsbergfjorden med ti sekundmeter fra sør, forbi Husøy og Veierland, med ham ved roret og meg på fordekket, og jeg kjente at jeg ikke hadde hatt det så fritt siden jeg var tjue. Vi ankret i en bukt på Østre Bolæren der det ikke var andre, og badet fra båten, og da jeg kom opp leideren i bikini med håret klistret til ryggen, sto han der med et håndkle og tørket meg over skuldrene uten å spørre. Jeg lot ham. Han tørket meg ned over ryggen, langsomt, og stoppet ved korsryggen, og jeg snudde meg mot ham.

Jeg kysset ham først. Jeg ville at det skulle være mitt. En moden kvinne på førtitre kan ta det hun vil ha på et fordekk i sola uten å be om lov. Han smakte sjø. Hendene hans lå på hoftene mine og holdt fast, og jeg kjente ham hard mot magen min gjennom badebuksa, og jeg tenkte at fire år uten kone og han sto her og ville ha meg, og det gjorde meg mykere enn jeg hadde vært på lenge. Vi gikk ned i kabinen. Trebåten hans var mørk og smal og luktet lakk og gammelt tre, og køya var to meter lang og tolv centimeter for smal, og det spilte ingen rolle.

Han knyttet opp bikinien med tenner og fingre og la meg ned på det grove teppet, og så tok han seg tid. Jeg husker den lille lyden av vann mot skroget hele tiden, og han som kysset meg over halsen og brystene og lot munnen bli der til jeg tok tak i håret hans. Jeg var våt før han rørte meg der. Han merket det og sa det, lavt, og jeg sa at det var hans skyld, og han sa at han tok gjerne skylda, og så var munnen hans mellom beina mine, og jeg holdt fast i en skøyte i taket og lot ham. Det er noe med å ligge i en båt som gynger og bli tatt så langsomt. Man kan ikke stritte imot. Man er allerede i bevegelse.

Da han kom inn i meg, gynget båten av en annen grunn. Han var stor og forsiktig og så ikke forsiktig lenger, og jeg la beina rundt ryggen hans og kjente teppet mot ryggen og sola som kom inn gjennom det lille kabinvinduet og lå over brystene mine. Han sa navnet mitt. Han sa at han ikke hadde trodd han skulle få dette igjen. Jeg sa at han skulle slutte å snakke, og ta meg, og han gjorde det, hardt, til jeg kom med et skrik som ingen hørte annet enn måkene. Han kom rett etter, med pannen mot pannen min, og ble liggende inne i meg mens båten roet seg.

Vi ble på Bolærne over natta. Vi sov ikke mye. Han tok meg en gang til klokka fire i den lyse natta, bakfra, med meg på knærne i den smale køya og hendene mot skottet, og det var annerledes, mer rått, og jeg elsket det. Etterpå satt vi i cockpiten med hvert vårt pledd og så sola komme opp over Oslofjorden, og han sa at han hadde tenkt å seile videre til Sverige, men at han kanskje kunne bli en uke til i Tønsberg. Jeg sa at plassen utenpå meg var ledig. Det var det jeg sa. Ikke mer.

Vi seilte hjem mandag og la til ved Brygga, og naboene på de andre båtene så på oss med det blikket voksne mennesker har når de skjønner alt. Jeg brydde meg ikke. Jeg gikk på jobb tirsdag og boret i tenner med håndklesolbrenthet i ansiktet og kjente hele dagen hvor han hadde vært. Om kvelden var han der, i cockpiten min med to glass, og vi gikk ikke i land. Vi gikk ned i min båt denne gangen. Køya er bredere. Det luktet ikke diesel lenger, det luktet oss.

Han seiler videre på lørdag. Det har vi blitt enige om, for han har en plan og jeg respekterer folk med planer. Men Kragerø er tre timer med bil, og han har sagt at høsten er lang og at trebåten skal ligge på land uansett. Jeg vet ikke hva det blir. Jeg vet at jeg kjøpte en båt for å ha et sted ingen kunne ta halvparten av, og at jeg nå gjerne deler dekket. Modne damer som meg har lært at frihet ikke er å være alene. Det er å velge hvem som får legge seg utenpå.