Dansekurset på Bragernes

Anne Lise, 46 · Drammen

Jeg meldte meg på dansekurs den høsten jeg fylte førtiseks, og jeg gjorde det av en ganske dum grunn: jeg ville ha noe i kalenderen på tirsdager. Skilsmissepapirene hadde vært signert i fjorten måneder, huset på Konnerud var solgt, og jeg hadde flyttet inn i en toroms på Union Brygge med utsikt mot Drammenselva og et kjøkken jeg aldri brukte fordi det ikke er noe poeng i å lage ovnsstek til én. Kurset holdt til i et lokale i en bakgård like ved Bragernes torg, swing og litt enkel salsa, annonsert som «voksendans, ingen partner nødvendig». Jeg leste den siste setningen tre ganger før jeg trykket på betal.

Det første jeg lærte var at dans for voksne ikke handler om trinn. Det handler om hvem som tør å ta i noen. Vi var atten stykker i en ring, og instruktøren, en liten energisk dame på seksti, klappet og ropte «bytt!» hvert andre minutt, og så sto jeg der med en ny mann foran meg. De fleste holdt meg som om jeg var en handlepose. Noen la hånden altfor høyt på ryggen min, i skulderbladet, der det ikke betyr noe. En eneste la den der den skal ligge, nederst, i svaien, og trakk meg et halvt skritt inn mot seg før musikken begynte. Det var den kvelden jeg skjønte at jeg hadde savnet å bli holdt mer enn jeg hadde savnet å bli elsket.

Han het Håvard og kom først på tredje kurskveld, en meter og nitti, grått i tinningene, med en skjorte som var strøket av ham selv og ikke av noen andre, noe jeg la merke til fordi kragen ikke var helt riktig. Femtiett, viste det seg. Han sa ikke stort. Han telte ikke høyt slik de usikre gjør. Han bare la den hånden på ryggen min og den andre i min, og så flyttet han meg, og jeg fulgte etter uten å tenke, og da låten var ferdig lo jeg høyt av ren overraskelse. Instruktøren ropte «bytt!», og jeg husker at jeg ble irritert på en sekstiåring med klapper.

I fem uker var det bare det. To minutter i uka, kanskje fire hvis rotasjonen var snill. Men kroppen min begynte å oppføre seg som om den var nitten. Jeg tok meg i å kjøpe undertøy jeg ikke hadde bruk for. Jeg dusjet før kurset og ikke etter. På jobben, jeg er avdelingsleder i et forsikringsselskap og har hundre mennesker som vil ha svar fra meg, kunne jeg midt i et møte kjenne den hånden i svaien og miste tråden fullstendig. Det er noe med å være en moden kvinne som plutselig blir opptatt av en tirsdag. Man kjenner seg fjorten år gammel og seks og førti på en gang, og det er ikke ubehagelig.

Den sjette kvelden ble vi stående igjen ute i bakgården etterpå. Han spurte om jeg ville gå en tur, og vi gikk ned til elva og over Ypsilon, den hvite brua som ser ut som en bokstav, og vannet under var svart og bredt og gikk sin vei mot fjorden slik det alltid har gjort. Han fortalte at kona hadde dødd for fire år siden, at ungene var voksne i Oslo, og at en kompis hadde sagt at han måtte komme seg ut av sofaen. Jeg fortalte om huset på Konnerud og om en mann som hadde sluttet å se på meg lenge før han flyttet ut. Midt på brua stoppet han og snudde meg mot seg som om vi fortsatt danset, og kysset meg, og jeg kjente det helt ned i knærne.

Vi gikk til meg fordi jeg bor fem minutter unna og fordi jeg ville det. I gangen tok han av seg skoene og stilte dem pent, og det gjorde noe med meg, at en mann på femtiett fortsatt gidder å være ordentlig. Jeg satte på musikk på kjøkkenhøyttaleren, en gammel svingete ting, og han tok meg rundt livet midt i stua og danset meg to runder rundt spisebordet, og så stoppet han og holdt meg fast med den hånden og begynte å kneppe opp blusen min med den andre, langsomt, mens vi fortsatt sto i dansestillingen. Ingen har noen gang kledd av meg stående. Jeg visste ikke hvor mye det var å hente i det.

Han snudde meg mot vinduet. Fjerde etasje, elva under, ingen gardiner, byen på den andre siden med sine gule lys. Han sto bak meg og lot hendene gå fra hoftene og oppover, innenfor stoffet, og jeg så oss to i speilingen i glasset, en kvinne med grått i håret og en mann som holdt henne, og jeg tenkte helt klart: dette er meg. Han hektet opp behåen med én hånd, uten å fikle, og la begge hendene rundt brystene mine og sa hvor lenge han hadde tenkt på dem, hver eneste tirsdag, mens han talte åtte og lot som om han fulgte med på musikken. Jeg lente hodet bakover mot skulderen hans og lo, og så lo jeg ikke lenger.

Han kledde av meg resten der ved vinduet og ble stående bak meg med den ene hånden flatt over magen og den andre mellom lårene mine, og han hadde ingen hast, ingen verdens hast, og det er hele forskjellen på en mann på femtiett og en mann på tjuefem. Jeg måtte ta tak i vinduskarmen. Han sa navnet mitt to ganger, lavt, som et spørsmål, og jeg svarte ja begge gangene, og da jeg kom første gang sto jeg fortsatt oppreist med pannen mot det kalde glasset og elva som rant der nede uten å bry seg.

Senga mi er for liten til to voksne mennesker, og det brydde ingen av oss oss om. Han la meg ned og ble værende lenge nede mellom beina mine, tålmodig, uten å se opp for å kontrollere om han gjorde det riktig, for han visste. Da han til slutt kom inn i meg, gjorde han det sakte og ble liggende stille et øyeblikk med hele seg inne, og så på meg, og jeg holdt rundt nakken hans og kjente hjertet hans slå mot brystbeinet mitt. Vi brukte halvannen time. Jeg snudde meg over ham til slutt og satte meg opp med hendene på brystet hans, og han lot meg bestemme takten helt til han ikke klarte mer og ba med hele kroppen.

Vi sov ikke stort. Klokka fire lå jeg våken og hørte på pusten hans og kjente etter om jeg angret, slik man gjør når man er gammel nok til å vite at man kan angre. Det gjorde jeg ikke. Om morgenen lagde han kaffe på min egen maskin, som han ikke hadde sett før, og fant fram to kopper, og vi sto ved kjøkkenbenken og snakket om ingenting mens sola kom opp bak Spiraltoppen. Han spurte om jeg kom på kurset neste tirsdag. Jeg sa at det ville vært dumt å kaste bort de siste fire gangene jeg hadde betalt for.

Det er tre måneder siden nå. Vi danser fortsatt tirsdager, og instruktøren har for lengst skjønt det og roper «bytt!» litt senere når vi er sammen, noe jeg later som jeg ikke merker. Han sover her to netter i uka. Han har ikke en skuff, og jeg har ikke spurt om han vil ha en, og vi har ikke satt noe navn på det. Jeg er ikke sikker på at jeg vil. Etter tjue år med en mann som visste nøyaktig hvor alt sto, er det noe befriende ved å våkne og ikke vite om han kommer på torsdag.

Det jeg vet, er at jeg ikke går tilbake til den toromsen der ingen lager mat. Venninnene mine spør om jeg er blitt for kravstor, og jeg svarer at det er omvendt: jeg har endelig lært hva kravene mine er. Modne damer i Drammen sitter ikke og venter på at noen skal oppdage dem mellom melkekartongene på Maxi. Man må gå ut i en bakgård ved Bragernes torg en tirsdag i oktober og la atten fremmede mennesker legge hånden på ryggen sin, til det kommer én som legger den riktig. Jeg har tenkt å fortsette å gå ut. Jeg har tenkt å fortsette å si ja til det som er ekte, og nei til alt det andre, og jeg er fortsatt bare førtiseks.