Hytta på Sjusjøen

Kristin, 41 · Lillehammer

Annenhver helg er barna hos faren sin. Det har de vært i fire år, og de første to årene brukte jeg de helgene på å vaske hus og gråte litt og late som jeg hadde det travelt. Så begynte Line, venninnen min fra tiden på Høgskolen, å hente meg. Denne gangen var det hytta til familien hennes på Sjusjøen, en februarhelg med skiføre og fyr i ovnen, og jeg sa ja fordi jeg alltid sier ja til Line. Jeg er førtien. Jeg jobber på Maihaugen med formidling, jeg har to barn på elleve og fjorten, og jeg hadde ikke rørt en mann siden skilsmissen. Det var ikke et valg. Det bare ble sånn.

Line hadde ikke sagt at broren skulle være der. Bjørn var fem år eldre enn oss, hadde vært det store, tause forbildet da vi var studenter, og jeg hadde ikke sett ham på femten år. Nå sto han på trammen i ullgenser og hogde ved med en ro som fikk meg til å stoppe i bilen et sekund før jeg gikk ut. Han var førtiseks, skilt, uten barn, og jobbet med noe innen skog som jeg ikke fikk med meg fordi jeg så på hendene hans i stedet. Line så at jeg så. Line sa ingenting. Line er en god venninne.

Vi gikk på ski lørdag, de lange løypene mot Nordseter, med Lillehammer langt der nede og Mjøsa som et hvitt sår i landskapet. Bjørn gikk bakerst. Jeg kjente det i ryggen hele veien. Da vi stoppet ved en varde for å drikke kakao, sto han ved siden av meg og sa at jeg gikk som en som hadde gjort det hele livet, og jeg sa at jeg var oppvokst på Vingrom og ikke hadde hatt noe valg, og han lo, en lav latter som ikke var ment for noen andre. Line gikk foran og lot oss være. Vi gikk de siste fem kilometerne i takt uten å ha avtalt det.

Om kvelden var det ovnsfyr og rødvin og Line som ble trøtt altfor tidlig og gikk og la seg klokka ti med et blikk til meg som var alt annet enn uskyldig. Vi satt igjen, Bjørn og jeg, i hver vår ende av sofaen, med bare ovnen som lys. Han spurte om skilsmissen, og jeg svarte ærlig, at den hadde vært stille og grei og at det var det som var vondt, at det ikke engang var noe å slåss om. Han sa at hans hadde vært det samme. To voksne som hadde rukket å bli kjedelige for hverandre. Så sa han at han ikke syntes jeg var kjedelig. Jeg sa at han ikke kjente meg. Han sa at han hadde lyst til det. Det var ikke mer komplisert enn det.

Jeg tok initiativet. Jeg er en moden kvinne, jeg er ikke nitten, og jeg hadde brukt fire år på å vente på at noen skulle komme og hente meg. Jeg flyttet meg bort til ham i sofaen og la hånden på låret hans og sa at Line sov tungt, og han så på meg lenge før han kysset meg, som om han ville være sikker på at jeg mente det. Jeg mente det. Han smakte røyk og rødvin. Hendene hans var tørre og varme fra ovnen og gikk sakte opp under genseren min, over ryggen, og jeg kjente at kroppen min våknet som en hytte man ikke har fyrt i på lenge, først kaldt, så plutselig hele veien.

Vi gikk ikke inn på soverommet. Det var vegg i vegg med Lines, og dessuten var det ovnen som var stedet. Han la saueskinnene fra sofaen på gulvet foran glassdøra og kledde av meg der, i det oransje lyset, plagg for plagg, ullen først og så det jeg hadde under, og jeg sto og lot ham se en kvinne på førtien som har født to barn og gått på ski hele livet og som fortsatt har noe å vise fram. Han sa det. Han sa at jeg var vakker, lavt, som om det var noe han hadde funnet ut og ikke noe han skulle si. Så kledde han av seg selv, og jeg fikk se at femten år med skog hadde gjort ham til noe annet enn den tynne studenten jeg husket.

Han la seg over meg på skinnene og var ikke i tvil. Det var det jeg trengte. Ingen som spurte om jeg var klar, ingen som var forsiktig med meg som om jeg var noe som kunne gå i stykker. Han kysset meg over halsen og brystene og magen, og han holdt lårene mine fra hverandre og brukte munnen til jeg kom første gang, stille, med hånden over munnen på grunn av veggen. Så kom han inn i meg. Jeg hadde glemt hvordan det var å bli fylt. Fire år. Jeg holdt rundt ryggen hans og kjente varmen fra ovnen på den ene siden og varmen fra ham på den andre, og han beveget seg dypt og langsomt til jeg ba om mer, og så ga han meg det, og jeg kom en gang til med ansiktet mot skulderen hans for å ikke vekke noen. Han fulgte rett etter, med et lavt, langt stønn inn i håret mitt.

Vi lå på skinnene til veden var brent ned. Han hentet et pledd og la over oss og vi hvisket, som ungdommer, om ingenting. Han spurte om barna mine. Jeg fortalte. Han hørte etter, og det er sjeldnere enn man tror. Jeg sa at jeg ikke var ute etter en stefar, og han sa at han ikke var ute etter å bli det, og at det var deilig å bare ligge her, og jeg sa ja. Ingen av oss ville ha drama. Vi hadde begge hatt ekteskap uten drama som endte uten drama, og vi ville ha noe som var like rolig, men varmt. Det kan man vel få. Det må da gå an.

Søndag lot Line som ingenting mens hun kokte kaffe og så på oss over koppen. Bjørn kjørte hjem til seg, til et småbruk ved Mesnali, og jeg kjørte ned til Lillehammer og hentet ungene hos faren deres klokka fem og kjente hele veien ned bakkene at det satt en annen kvinne bak rattet enn den som kjørte opp. Ungene merket det ikke. Fjortenåringen spurte om jeg hadde klipt håret. Jeg sa nei. Jeg hadde bare ligget på et saueskinn foran en ovn med en mann som ville ha meg. Det synes visst.

Han sendte melding tirsdag. Ikke lang. Han skrev at han hadde tenkt på ovnen, og om jeg hadde lyst til en tur i Lysgårdsbakkene neste ledige helg, bare vi to. Jeg svarte at jeg var ledig om to uker. Jeg skrev ikke mer. Jeg trenger ikke skrive mer. Modne damer har den fordelen at vi vet hva vi vil, og at vi ikke trenger å late som vi ikke vet det. Jeg vil ha ham igjen. Om det blir mer enn det, får det vise seg. Jeg har lært at det beste kommer stille, når man ikke vasker hus og gråter, men sier ja til Line og setter seg i bilen.