To netter under Sildajazzen

Randi, 48 · Haugesund

Jeg har jobbet som frivillig under jazzfestivalen i Haugesund i elleve år, og jeg gjør det av samme grunn hver august: fordi byen blir en annen by i fem dager. Resten av året er Haugesund en plass der jeg møter de samme menneskene på Amanda og hilser på halvparten av dem i Haraldsgata. I august kommer det tolv tusen som ikke vet hvem jeg er, gatene fylles med messing og folk som drikker øl på formiddagen, og jeg står i gul vest ved scenen på Indre kai og deler ut programmer til folk som ser meg for første gang. Jeg er åtteogførti. Det er en undervurdert luksus å bli sett for første gang.

Jobben min er lyd- og sceneassistent for de små konsertene, altså den som bærer, teiper og finner en ekstra mikrofonstativ klokka halv elleve om kvelden. Jeg er vant til å bære. Jeg har drevet et malerfirma sammen med eksmannen min i sytten år og pusset ned flere fasader enn jeg orker å telle, og selv om jeg nå sitter mest på kontoret og gjør anbud, sitter styrken i ryggen fortsatt. Den tredje kvelden kom en trombonist fra et dansk band bort og spurte om jeg kunne holde instrumentet hans mens han fikset en reim. Han var femtito, hadde skjorta ute og svetten i pannen, og han så på hendene mine da jeg tok imot.

Han het Mikkel. De skulle spille to kvelder, én på Festiviteten og én ute, og så videre til et sted i Sverige. Han sa det med en gang, uten at jeg hadde spurt: onsdag og torsdag, så er jeg borte. Jeg likte at han sa det. Det er noe ryddig ved en mann som legger kartet på bordet før du har bestemt deg for om du vil reise. Vi sto bak scenen i en halvtime mens bandet ryddet, og han snakket om en skilsmisse i København og to gutter på sytten og tjue, og jeg snakket om malerfirmaet og om at jeg hadde kjøpt ut eksen min og aldri hadde hatt det bedre på jobb.

Etter konserten gikk vi ned Smedasundet og satte oss på en benk ved kaia. Det var to om natta og fortsatt lyst nok til å se båtene, og vannet slo mot betongen med den lyden det bare har her. Han spurte hva jeg egentlig ville ha, og jeg tenkte meg om ordentlig før jeg svarte, for det er et ærlig spørsmål og fortjener et ærlig svar. Jeg sa at jeg ikke ville ha noen som flyttet inn og skulle ha mening om malingen i gangen. Jeg sa at jeg ville ha noen som så meg og som ikke var redd. Han sa at han hadde rom på Scandic til torsdag klokka elleve.

Jeg gikk med ham. Vi gikk gjennom en by jeg kjenner hver eneste kum i, forbi Sildajazzens siste fulle folk og opp mot hotellet, og jeg hilste på en jeg kjenner utenfor en bar og sa god natt med gul vest på, og jeg brydde meg ikke. Jeg er åtteogførti år gammel og har betalt skatt i tretti av dem. I heisen sa han ingenting og så bare på meg, og jeg så tilbake, og da dørene gikk opp i sjette etasje ventet han til jeg gikk ut først.

Han hadde ikke hast. Det er det jeg husker best. Vi sto midt på gulvet i et hotellrom med gardinene halvt åpne, og han tok av meg den gule vesten og la den over stolen som om den var en kjole, og så knepte han opp skjorta mi knapp for knapp mens han fortalte hva han hadde tenkt siden han så hendene mine. Jeg er ikke en kvinne som lett blir flau, men jeg kjente kinnene varme. Så sa han at jeg skulle sette meg på kanten av senga, og han satte seg på huk foran meg og tok av meg skoene, én og én, og det holdt nesten i seg selv.

Kroppen min er åtteogførti. Jeg har et arr etter galleblæren, en mage som har hatt to barn i seg, og lår som tåler en stige. Jeg ventet et lite øyeblikk på det blikket menn av og til får, det som taksatorblikket, men det kom ikke. Han la meg bakover og brukte lang tid med munnen på innsiden av lårene mine før han kom lenger opp, og da han endelig gjorde det, holdt han begge hendene mine fast mot madrassen. Jeg hørte meg selv i et hotellrom med tynne vegger og tenkte at naboen fikk tåle det. Det var jazzfestival. Alle lager lyd.

Første gang han kom inn i meg, satt jeg over ham med hendene på brystet hans, og han lot meg gjøre alt arbeidet en god stund før han satte seg opp og holdt meg inntil seg i den stillingen der ansiktene er like høye og man ikke kan se noe annet sted. Han sa navnet mitt på dansk, med feil trykk, og jeg lo midt i det, og han lo også, og så sluttet vi å le. Vi fikk det til to ganger den natta og én gang om morgenen, langsomt, med sola på veggen og en støvsuger i gangen utenfor.

Torsdag kveld sto jeg i gul vest under den siste konserten og så på ham fra sidescenen mens han spilte, og ingen i den salen visste noe, og det var kanskje det beste av alt. Etterpå hjalp jeg til med å laste bussen slik jeg alltid gjør. Han bar sin egen koffert. Vi tok hverandre i hånda foran åtte andre musikere og sa takk for hjelpen, begge to, helt rolig, og så kjørte de klokka ti over elleve.

Jeg gråt ikke. Jeg gikk hjem gjennom en by som holdt på å bli seg selv igjen, med gatefeiere og tomme ølglass på fortauet ved Haraldsgata, og jeg kjente kroppen min på en måte jeg ikke hadde kjent den på flere år. Det er den delen ingen forteller deg om: at det ikke er mannen du savner etterpå, det er deg selv. Jeg var blitt minnet på at jeg finnes. At jeg fortsatt er en kvinne som en fremmed ser på tvers av et scenegulv, at det ikke er over, at det ikke på noen måte er over.

Vi har skrevet sammen noen ganger siden. Han spiller i Ålesund til våren og sier han kan ta turen sørover. Kanskje gjør han det, kanskje ikke, og jeg har bestemt meg for ikke å bygge noe på det. Jeg har kjøpt ut en mann fra et firma og en ryggmargsrefleks som het «vente og se». Det jeg tar med meg fra de to nettene, er ikke en dansk trombonist. Det er beviset: at jeg kan si ja uten å be om unnskyldning, og at ingenting rakner av det.

Så nå gjør jeg noe jeg ikke trodde jeg skulle gjøre. Jeg ser meg om. Jeg har lagt ut noen ord og to bilder på et nettsted for modne damer og menn som ikke gidder å late som de er tjuefem, og jeg har skrevet helt ærlig hvem jeg er: åtteogførti, driver eget firma, liker Karmøy på en søndag, tåler en mann som har levd. Jeg leter ikke etter en festival. Jeg leter etter en mandag. En som ringer på i Haugesund en helt vanlig tirsdag i november og som ser på hendene mine før han sier noe.