Rørleggeren kom tirsdag

Kari, 47 · Stavanger

Berederen ga opp en mandag i februar, akkurat som alt annet i huset så ut til å gjøre etter at Roar døde. Han hadde vært den som fikset. Jeg var den som ringte. Fire år senere sto jeg fortsatt i kjelleren på Storhaug med vann til anklene og telefonen i hånden, og jeg tenkte at dette var det jeg hadde igjen: et hus som lekket og en kvinne på førtisju som ikke visste hvor stoppekrana var. Rørleggerfirmaet sa at de kunne komme tirsdag mellom ni og tolv. Jeg tok fri fra jobben på Forus og ventet.

Han kom klokka halv ti. Ikke ung, ikke gammel, kanskje førti, med grått i tinningene og hender som så ut som de hadde løftet mye. Han het Ove, sa han, og han gikk rett ned i kjelleren uten å snakke mer enn nødvendig. Jeg liker det hos menn som jobber med hendene: de spør ikke om ting de kan finne ut selv. Jeg sto øverst i trappa og så ryggen hans mens han bøyde seg over tanken, og jeg ble overrasket over at jeg så. Jeg hadde ikke sett på en mann på fire år. Jeg hadde ikke trodd at det kom til å skje igjen.

Det tok tre timer. Jeg lagde kaffe, og han kom opp og drakk den ved kjøkkenbordet med skitne hender, og vi snakket. Om Stavanger som var blitt dyr. Om at han hadde vokst opp i Hillevåg og fortsatt bodde der. Om at huset mitt var fint, men at det trengte noen som brydde seg om det. Han sa det uten å mene noe med det, tror jeg. Jeg hørte det likevel. Jeg sa at mannen min hadde vært den som brydde seg, og at han var død. Han sa at det var leit. Så sa han ingenting mer, og det var akkurat riktig.

Jeg gikk ned med et glass vann til ham midt på formiddagen, og jeg sto der litt for lenge. Han lå på ryggen under tanken med hodelykt og armene over hodet, og jeg så magen hans der t-skjorta hadde glidd opp, og en stripe hår som forsvant ned i buksa. Jeg så bort. Jeg så tilbake. Han spurte om jeg kunne rekke ham en skiftenøkkel, og jeg satte meg på huk ved siden av ham og rakte ham den, og fingrene våre var borti hverandre, og han sa takk uten å se på meg. Jeg gikk opp trappa med hjertet i halsen som en sekstenåring. Jeg var flau over det, og samtidig var det det beste jeg hadde kjent på flere år.

Berederen var byttet klokka ett. Han skulle egentlig gå. Han sto i gangen med verktøykassen, og jeg spurte om han ville ha en kaffe til, og han satte kassen ned. Jeg vet ikke hva som gikk i meg. Jo, jeg vet det. Det var måten han hadde sett på meg da jeg kom ned med kaffen, ikke som en enke eller en kunde, men som en kvinne som sto i sin egen kjeller i en tynn genser. Det var lenge siden noen hadde sett på meg sånn. Jeg hadde glemt hvor godt det gjorde.

Han sa at han måtte vaske hendene. Jeg fulgte etter ham på badet. Jeg vet ikke hvorfor. Jo. Jeg sto i døra og så på ham skrubbe fett av fingrene, og da han snudde seg og tørket dem på håndkleet mitt, kysset jeg ham. Han smakte kaffe. Han smakte overraskelse. Han tok tak i hoftene mine med de rene, våte hendene, og løftet meg opp på vaskeservanten, og jeg husket at jeg hadde ledd høyt, fordi det var så absurd og så fint, en kvinne på førtisju på en servant med rørleggeren mellom beina en tirsdag klokka ett.

Han var ikke forsiktig med meg, og jeg trengte det. Fire år med ingenting, og så en mann som dro genseren over hodet mitt og la munnen mot brystene mine som om han hadde ventet like lenge. Jeg åpnet buksene hans. Jeg tok ham i hånden og kjente ham vokse, og jeg kjente meg selv bli våt på en måte jeg ikke hadde trodd kroppen min husket. Han tok meg inn på soverommet, det samme soverommet, og jeg tenkte på det i to sekunder, og så lot jeg det gå. Roar ville ikke villet at jeg skulle ligge her alene i tjue år. Det var det ene jeg var sikker på.

Han la meg på magen og kysset ryggen min nedover, ryggrad for ryggrad, og jeg holdt fast i sengeteppet. Da han gikk inn i meg var det hardt og dypt, og jeg ba ham om å ikke være snill. Han var ikke det. Jeg kom med ansiktet i puta og en lyd jeg ikke hadde laget på over et tiår, og han holdt meg fast i hoftene og fortsatte til jeg kom en gang til, og så kom han selv med et støt som fikk hodegjerdet til å slå i veggen. Vi lå og pustet. Han sa unnskyld for veggen. Jeg sa at han kunne fikse den neste gang.

Vi lå i sengen en halvtime etterpå, i dagslyset, med gardinene oppe og naboen som klippet hekk utenfor. Han strøk meg over ryggen og spurte om jeg var okay. Jeg sa at jeg var mer enn okay, at jeg var noe jeg ikke hadde ord for ennå. Han lo lavt og sa at han vanligvis bare bytter beredere. Jeg sa at han var god på begge deler. Vi lå og hørte på hekksaksen, og jeg tenkte at dette var det mest levende jeg hadde gjort på dagtid siden begravelsen.

Det var ikke noe «neste gang», ikke slik. Han hadde en samboer, viste det seg, som han fortalte om mens han kledde på seg, ærlig og litt skamfull. Jeg ble ikke sint. Jeg var ikke forelsket. Jeg hadde tatt noe jeg trengte, og han hadde gitt det, og vi var to voksne som visste forskjell på et øyeblikk og et liv. Han gikk med verktøykassen og fakturaen kom i posten uka etter. Jeg betalte den og smilte.

Det jeg ikke hadde regnet med, var hva den tirsdagen gjorde med resten av livet mitt. Jeg begynte å se på menn igjen. På kaien i Vågen, i køen på Kvadrat, på jobb. Jeg begynte å ta på meg klær jeg likte i stedet for klær som var praktiske. Jeg kjøpte nytt undertøy for første gang på seks år. Det høres lite ut. Det var ikke lite. Det var en moden kvinne som våknet og fant ut at hun fortsatt bodde i sin egen kropp.

Venninnene mine sier at jeg har blitt en annen. Jeg tror jeg bare har blitt meg selv igjen, den jeg var før sykdommen og sorgen og de fire årene i kjelleren. Jeg tar fortsatt fri fra jobben når huset trenger noe, og jeg ringer fortsatt håndverkere. Men jeg vet nå at det er forskjell på å få noe reparert og å bli tatt på alvor som kvinne, og jeg er ferdig med å nøye meg med det første. Modne damer som meg har ikke tid til å vente på et nytt strømbrudd eller en ny lekkasje. Jeg vil ha noen som kommer fordi han vil, og som blir til kaffen er kald.