Midnattssol ved Saltstraumen

Hege, 44 · Bodø

Jeg hadde ikke tenkt å padle. Det var Anne Lise som hadde bestilt turen, en dagstur i havkajakk ved Saltstraumen, og så fikk hun magesjau kvelden før og ringte meg klokka sju og sa at plassen var betalt og at jeg måtte dra. Jeg er førtifire, lærer på Bankgata, skilt for tre år siden, og jeg hadde planlagt å bruke den første ferieuka på å male terrassen. I stedet sto jeg ved Saltstraumen bru i lånt tørrdrakt med en padleåre jeg ikke visste hvordan jeg skulle holde, og så på verdens sterkeste tidevannsstrøm koke under meg.

Guiden het Roar. Han var kanskje femti, med et ansikt som hadde vært mye ute, og en stemme som ikke hevet seg for noen. Vi var seks på turen, to par fra Tyskland, en ung fyr fra Fauske og jeg. Roar viste oss hvordan vi skulle sitte, hvordan vi skulle holde åra, hvordan vi skulle vippe kajakken tilbake når den ville velte. Han kom bort til meg sist. Han la hendene sine over mine på åra, flyttet fingrene mine et par centimeter, og sa: «Sånn. Nå styrer du.» Det var en helt vanlig setning. Jeg hørte den på en helt uvanlig måte.

Vi padlet i det stille vannet på utsiden av strømmen, i sundene mellom holmene, med Børvasstindene som en blå vegg i sør. Sola sto høyt og ville ikke ned, det var midten av juni, og lyset lå på fjorden som noe man kunne ta på. Jeg var dårlig de første tjue minuttene og så plutselig ikke. Kroppen fant det ut selv. Roar padlet ved siden av meg uten å si at jeg gjorde det bra, han bare padlet der, og det var bedre. Da vi la til på en holme for lunsj, hjalp han meg ut av kajakken og holdt meg i overarmene et sekund lenger enn han trengte. Jeg kjente at jeg ikke hadde vært holdt slik på lenge. Fast, uten hensikt, av en mann som visste hva han holdt.

Turen sluttet klokka fire. Tyskerne dro, gutten fra Fauske dro. Jeg ble stående og skylle tørrdrakten mens Roar surret kajakkene på hengeren, og så sa han at han skulle ut igjen klokka elleve om kvelden, alene, for å se strømmen snu i midnattssola, og at det var plass til én til. Jeg sa at jeg ikke var god nok. Han sa at det var derfor han skulle padle rett ved siden av meg. Jeg kjørte hjem til Bodø, dusjet, sto foran speilet i den lille leiligheten på Rønvik og så på en kvinne på førtifire med sol i ansiktet og noe i øynene som ikke hadde vært der på lenge. Så kjørte jeg tilbake.

Klokka elleve var det ingen andre der. Bare oss, to kajakker og en strøm som pustet inn. Lyset var gyllent og lavt og ville ikke slukke. Vi padlet ut til en holme han kjente, på den rolige siden, og satt på svabergene og så malstrømmene danne seg og løses opp, som noe som tenkte høyt. Han fortalte at han hadde vært i Nordsjøen i tjue år og sluttet da kona gikk, og at han hadde begynt med kajakk fordi det var det eneste som gjorde hodet stille. Jeg fortalte om skilsmissen og om at jeg hadde brukt tre år på å være flink. Han så på meg og sa at flink er noe man er for andre. Så la han hånden på nakken min, varm og rolig, og jeg lente meg inn i den.

Vi kysset på et svaberg ved Saltstraumen klokka halv tolv om natta, i fullt dagslys. Han smakte salt. Hendene hans var store og gikk sakte, over ryggen min, under den lånte fleecejakka, og jeg kjente hvor lenge det var siden noen hadde rørt meg uten å ha det travelt. Jeg la meg bakover på det varme berget og trakk ham med. Vi hadde lag på lag med klær og ingen av oss brydde seg, vi tok det som kom av. Ulljakken. Genseren. Han kysset meg over brystene gjennom den tynne trøya til jeg trakk den opp selv, og lyset fra midnattssola lå over huden min og jeg tenkte at jeg aldri hadde vært naken ute før, ikke på denne måten, og at jeg var førtifire og hadde ventet altfor lenge på det.

Han var ikke i tvil om noe. Det var det som gjorde det. Han kledde av meg til jeg lå i bare ullstrømpene på et liggeunderlag han hadde tatt med, som om han hadde tenkt tanken, og så kledde han av seg selv, en mann på femti med en kropp som hadde arbeidet og ikke skammet seg, og så la han seg over meg med hele vekten sin og ble liggende. Jeg kjente pulsen hans mot brystet mitt. Så kjente jeg ham gli inn i meg, langsomt, som om han ville huske det, og jeg sa noe jeg ikke kan gjengi. Sjøen sto stille rundt oss. Strømmen hadde snudd. Han beveget seg som han padlet: jevnt, dypt, uten å bruke opp seg selv, og da jeg kom, kom det som en bølge fra langt ute, en jeg hadde sett komme i flere minutter uten å kunne gjøre noe med det. Han fulgte etter med ansiktet mot halsen min og et lavt, langt utpust, som en mann som endelig har lagt til.

Vi lå nakne på en holme i Saltstraumen til klokka ett, med solen som ikke gikk ned, og snakket om ingenting. Han strøk meg over magen og hoftene og sa at modne damer var det eneste som ga mening for ham, at han hadde prøvd én yngre etter skilsmissen og følt seg som en lærer, og at han var ferdig med å lære bort. Jeg lo. Jeg lærer bort hver dag, sa jeg, jeg vil ha en som kan noe jeg ikke kan. Han sa: «Da padler vi.» Så tok han meg en gang til, saktere, med meg oppå ham og fjellene bak oss i det rare, rosa lyset, og jeg så på ansiktet hans under meg og tenkte at dette er en mann som ser på meg som om jeg er noe han har funnet, ikke noe han har fått.

Vi padlet tilbake i det som var morgen uten å ha vært natt. Armene mine var ferdige. Han padlet på innsiden av meg hele veien og sa ikke et ord om at jeg gjorde det bra. Ved bilen kysset han meg mot døra, en lang kyss som ikke ba om noe, og sa at han hadde tur til Kjerringøy på lørdag og at jeg kunne bli med, hvis jeg ville. Uten betaling, la han til, og lo, og jeg lo også, for jeg hadde tenkt det samme.

Jeg kjørte hjem over Tverlandet med vinduet nede og lukten av sjø i håret. Jeg malte ikke terrassen. Jeg sov til klokka to og våknet med hele kroppen sår på den gode måten og et bilde på telefonen av et svaberg i midnattssol som jeg ikke kommer til å vise noen. Anne Lise ringte og spurte hvordan turen hadde vært. Jeg sa at den hadde vært fin. Jeg sa ikke at jeg hadde ligget naken ved verdens sterkeste tidevannsstrøm med en mann som visste nøyaktig hvor han skulle legge hendene. Noe skal man ha for seg selv.

Det er lørdag i morgen. Jeg vet ikke hva Kjerringøy blir. Kanskje bare en padletur. Kanskje et sted å begynne. Jeg har brukt tre år på å bevise at jeg klarer alt selv, og jeg fant ut på en holme i juni at det ikke er poenget. Poenget er å ha noen ved siden av seg som ikke sier at man gjør det bra, fordi de ser at man gjør det. Jeg er en moden kvinne med sterke armer nå. Jeg har lyst til å bruke dem.