Naboen i rekkehuset

Elisabeth, 51 · Trondheim

Vi hadde delt vegg i tre år uten å dele noe annet. Jeg hørte ham dusje om morgenen, han hørte meg spille piano om kvelden, og vi nikket til hverandre over hekken når vi tok inn posten. Rekkehusene på Byåsen er bygd slik: tett nok til at du kjenner rytmen til naboen, langt nok unna til at du aldri trenger å lære navnet hans. Jeg visste at han het Terje, at han var rundt femtifem, at kona hadde flyttet ut det første året. Jeg visste at han gikk på ski i Bymarka hver søndag. Det var alt jeg visste, og det var nok for meg. Jeg var femtien og hadde ikke tenkt tanken.

Strømmen gikk en kveld i januar, i den kalde uken da Trondheim lå under minus tjue og Nidelva røyk. Hele rekka ble svart på én gang. Jeg satt i mørket med et pledd og en telefon på tolv prosent, og jeg hørte ham banke på. Han sto der med en lommelykt og tre stearinlys i en pose. «Jeg tenkte du kanskje ikke hadde,» sa han. Jeg hadde ikke. Jeg ba ham inn. Det var den naturligste tingen i verden, og samtidig visste jeg, allerede der i gangen med lykten som lyste opp ansiktet hans nedenfra, at noe kom til å forandre seg.

Vi satt ved kjøkkenbordet med lysene mellom oss og en flaske rødvin jeg hadde fått av datteren min i jula. Han snakket om jobben på Sluppen, om at han hadde begynt å lage surdeigsbrød fordi huset var for stille. Jeg snakket om at jeg hadde sluttet å undervise og begynt å ta pianoelever hjemme i stedet. Han sa at han likte å høre meg spille. At han noen ganger satte seg med ryggen mot veggen på sin side for å høre bedre. Jeg ble stille. Det var det mest intime en mann hadde sagt til meg på mange år, og han visste det ikke selv.

Han spurte om jeg ville spille noe. Jeg sa at det var mørkt. Han sa at jeg sikkert kunne det utenat. Så jeg satte meg ved pianoet med et stearinlys på lokket og spilte en nocturne jeg har spilt tusen ganger, og han satt på kjøkkenstolen bak meg og sa ingenting. Da jeg var ferdig, hørte jeg ham puste ut, lenge, som om han hadde holdt pusten hele stykket. Jeg snudde meg. Han så på meg på en måte som fikk meg til å glemme at jeg var femtien og hadde grå striper i håret og en kropp som hadde båret to barn. Eller ikke glemme. Han så på meg som om det var nettopp det han likte.

Lysene brant ned. Strømmen kom ikke tilbake. Klokka var over tolv da han reiste seg for å gå, og jeg reiste meg samtidig, og vi sto i det lille kjøkkenet mitt og var plutselig nærmere enn vi hadde vært på tre år. Han sa at jeg burde ta på meg ullsokker. Jeg sa at jeg fryser lett. Så la han hånden mot kinnet mitt, som for å sjekke, og hånden var varm, og jeg lente meg inn i den. Det var jeg som kysset ham. Det er viktig for meg å si det. Jeg var femtien, og jeg visste hva jeg gjorde.

Soverommet mitt var iskaldt, så vi ble under dyna med klærne på i begynnelsen, og lo av det. Han tok av meg genseren under dyna, langsomt, som om han pakket opp noe skjørt. Jeg tok av ham skjorta og la hendene mot brystet hans og kjente hjertet hans gå hardt. «Jeg har ikke gjort dette på lenge,» sa han. «Ikke jeg heller,» sa jeg. «Da får vi gjøre det ordentlig.» Vi hadde ingenting å skynde oss for. Ingen barn som skulle vekkes, ingen jobb før ni, ingen unnskyldninger. Bare to voksne kropper som kjente hverandre fram i mørket.

Han kjente på meg som om han hadde tid til å lære. Fingrene fant kurvene i ryggen min, hoftene mine, de myke stedene jeg hadde sluttet å vise noen. Jeg lot ham. Jeg lå på siden med ryggen mot ham og kjente hånden hans gli mellom lårene mine, forsiktig, spørrende, og jeg svarte ved å presse meg mot ham. Munnen hans var mot nakken min. Han hvisket at jeg var vakker, og jeg trodde ham, kanskje for første gang på ti år. Da han gikk inn i meg bakfra, sakte, med armen stramt rundt magen min, stønnet jeg høyt i den stille rekka, og tenkte at nå var det hans tur til å høre meg gjennom veggen.

Det var ikke voldsomt. Det var dypt og rolig og fullstendig til stede. Han snudde meg på ryggen halvveis og så på meg i det lille lyset fra vinduet, og jeg holdt blikket hans mens jeg kom, og det var mer nakent enn noe annet den natten. Etterpå lå vi tett for varmens skyld, og han lo lavt og sa at han hadde bodd vegg i vegg med det her i tre år. Jeg sa at det var like mye min feil. Jeg hadde bestemt meg for at modne damer på Byåsen ikke lå med naboen. Det viste seg at jeg tok feil.

Strømmen kom tilbake klokka fem om morgenen med et rykk i kjøleskapet og alle lysene i huset på én gang. Vi våknet av det, blendet, og så på hverandre i det plutselige lyset. Jeg var femtien, uten sminke, med tovete hår. Han var femtifem med en skrukkete skulder og et ærlig ansikt. Ingen av oss så bort. Han sto opp og slo av lyset og kom tilbake under dyna, og vi sov to timer til.

Vi spiste frokost sammen, med strøm og kaffe og hele huset i vanlig lys. Det var det jeg hadde gruet meg til, lyset. Det viste seg at det ikke var noe å grue seg til. Han satt i skjorta fra i går med brødet mitt og smørret sitt, som han hadde hentet gjennom hekken, og vi snakket om hvor lenge kulden skulle vare. Ingen store ord. Ingen «hva er dette nå». Bare to voksne mennesker som hadde hatt en god natt og ikke trengte å gjøre den til noe annet enn det den var.

Vi ble ikke et par. Ikke slik man mener det. Vi bestemte oss for at vi ikke ville ha noe drama, ingen forklaringer til datteren min eller sønnene hans, ingen forventninger som kunne skuffes. Han kom over noen kvelder i uka. Vi lagde middag, vi lå med hverandre, han gikk hjem gjennom hekken. Det var det enkleste forholdet jeg noen gang har hatt, og det varte i over et år, helt til han fikk tilbud om en stilling i Bodø og valgte å ta den. Vi tok farvel på kjøkkenet der det begynte. Jeg gråt litt. Han også.

Jeg spiller fortsatt piano om kveldene, og noen ganger tar jeg meg i å lytte etter om noen setter seg med ryggen mot veggen. Rekkehuset hans står tomt i påvente av nye eiere. Jeg vet ikke hvem som kommer. Det jeg vet, er at jeg ikke lenger er en kvinne som sier at den tiden er forbi. Den natten uten strøm lærte meg at jeg har mye igjen å gi, og enda mer igjen å ta imot. Jeg vil finne noen som kan holde meg like rolig og like tett, og som ikke trenger et strømbrudd for å banke på.