Kystcruise fra Kristiansund

Torill, 53 · Kristiansund

Jeg bestilte reisen i et anfall av trass. Yngstemann hadde flyttet til Trondheim for å studere, huset på Nordlandet var plutselig altfor stort, og venninnene mine sa at jeg trengte å komme meg ut. Jeg bestilte en lugar til én, nordover fra Kristiansund, fem dager, for å bevise at jeg ikke trengte noen. Jeg er femtitre, sykepleier ved sykehuset, skilt for åtte år siden og vant til å klare meg. Jeg sto på kaia ved Piren med kofferten og så skipet legge til, hvitt og stort mot Kirkelandet, og tenkte at nå skulle jeg lære meg å reise alene.

Det gikk to timer. Jeg sto ved rekka da vi gled ut fjorden, med Kristiansund som ble mindre bak oss og Grip fyr som et lite punkt der ute i havet, og en mann på min egen alder sto tre meter unna med en kaffe og sa at det var noe med å se hjembyen sin fra sjøen. Han var fra Molde, het Steinar, hadde mistet kona for to år siden og reiste fordi datteren hadde tvunget ham. Vi lo av at vi begge var sendt av sted av barna våre. Han hadde en rolig måte å stå på. Jeg la merke til hendene hans rundt koppen. Det var lenge siden jeg hadde lagt merke til en manns hender.

Vi spiste middag sammen den kvelden, mest fordi bordene var små og vi begge var alene. Han spurte om jobben min og hørte på svaret. Han fortalte om kona uten å gjøre det tungt, og om at han ikke visste hvordan man gjorde dette, altså snakke med en kvinne som ikke var henne. Jeg sa at han gjorde det helt fint. Vi gikk en tur på dekk etterpå, i den lyse septemberkvelden, med Hustadvika rolig for en gangs skyld, og da vi sa god natt utenfor lugaren min, tok han hånden min og holdt den litt for lenge. Jeg lå våken og kjente at hånden fortsatt var varm.

Dag to var vi uatskillelige uten å ha bestemt det. Frokost, dekk, en time i land i Trondheim der vi gikk langs Nidelva som et par som hadde gjort det i tjue år. Om kvelden satt vi i loungen med utsikt mot Frohavet og skumringen, og han sa at han ikke hadde rørt noen på over to år. Jeg sa at jeg ikke hadde blitt rørt på fire. Vi så på hverandre. Det var et av de øyeblikkene der to voksne mennesker forstår at det ikke er noen å spørre om lov, ingen å skuffe, ingenting å vente på. Han spurte om han kunne kysse meg. Jeg sa at han ikke trengte å spørre. Han gjorde det likevel, og jeg likte at han spurte.

Lugaren min var liten, med en seng som var bredere enn den så ut, og et vindu som viste havet gå forbi i mørket. Vi kledde av hverandre sakte, med motoren som en jevn dur under gulvet. Jeg hadde grudd meg for kroppen min, den som hadde født tre barn og jobbet nattskift i tretti år. Han så på den som om den var det fineste han hadde sett på lenge. Han sa det også. Jeg tror ikke han visste hvor mye det betydde. Jeg tok av ham brillene og la dem på nattbordet og så at han var nervøs, og det gjorde meg rolig. Én av oss måtte være erfaren. Det ble meg.

Jeg la ham på ryggen og satte meg over ham. Ikke for å skynde på. For å vise ham at det var trygt. Jeg strøk ham over brystet og magen og kysset ham langsomt mens skipet vugget oss, og jeg kjente ham bli hard mot låret mitt og kjente meg selv bli våt av det, av at jeg var den som gjorde det med ham. Da jeg førte ham inn i meg, holdt han pusten, og jeg sa at han skulle puste, slik jeg sier til pasienter, og han lo, og så stønnet han, og så var det bare oss og havet. Jeg red ham langsomt, dypt, med hendene hans på hoftene mine, og hver gang skipet krenget ga det oss en ny vinkel. Jeg kom med hodet bakover og navnet hans i munnen.

Han snudde meg rundt etterpå, og nå var det han som var sikker. Han holdt meg fast og tok meg hardere enn jeg hadde ventet, med munnen mot øret mitt og ord jeg ikke hadde hørt på fire år, og jeg holdt fast i sengekanten og lot det skje. Jeg kom en gang til, kort og skarpt, og han fulgte etter med et støt som fikk lampen på nattbordet til å blinke. Vi lå og pustet i den lille lugaren med lukten av oss og hav. Han sa at han hadde glemt at det kunne være slik. Jeg sa at jeg aldri hadde visst det. Det var sant. Ekteskapet mitt hadde vært mye, men ikke dette.

Vi sov i den smale sengen som to som er vant til å dele, selv om ingen av oss var det. Klokka fire våknet jeg av at skipet la til i en havn jeg ikke visste navnet på, og jeg lå og så på ham i lyset fra kaia. En mann på femtifire med et ansikt som hadde sørget og nå hvilte. Jeg kjente noe jeg ikke hadde kjent på lenge: ikke forelskelse, noe roligere. Tillit, kanskje. Eller bare lettelse over å være en moden kvinne som fortsatt kunne gjøre en mann glad.

Resten av reisen var som en boble. Lofoten kom og gikk, Tromsø, dagene med kaffe ved rekka og nettene i min lugar eller hans. Vi snakket om alt, også om at dette kanskje bare var cruiset, og at det var greit. Da vi la til i Kristiansund igjen fem dager senere, sto vi på dekk og så Kirkelandet komme mot oss, og han holdt hånden min hele veien inn. Datteren hans sto på kaia. Han vinket. Så snudde han seg og kysset meg, midt på dekket, med hele byen som publikum, og sa at han ville ringe. Han gjorde det. Fra Molde er det bare en drøy time.

Jeg vet ikke hva vi er. Vi ser hverandre annenhver helg, hjemme hos ham eller hos meg på Nordlandet, og det er fint, og det holder foreløpig. Men reisen lærte meg noe som ikke handler om ham. Jeg reiste for å bevise at jeg klarte meg alene, og jeg fant ut at det ikke var det jeg ville bevise. Modne damer som meg har brukt hele livet på å klare oss. Nå vil jeg ha noen å stå ved rekka med. Noen som holder hånden litt for lenge, og som fortsatt gjør det når kaia kommer nærmere.