Fredagsgjesten i Pollen

Bente, 50 · Arendal

Jeg driver et lite bakeri med seks bord i Pollen i Arendal, og jeg har gjort det i fjorten år. Det betyr at jeg kjenner byen gjennom koppene. Jeg vet hvem som tar svart kaffe og aldri sier takk, hvem som kommer inn med barnevogn klokka ti og trenger å sitte i fred i tjue minutter, og hvem som bestiller kanelsnurr og spør hvordan det går med meg og faktisk venter på svaret. Jeg er femti år. Barna er i Kristiansand og Oslo og ringer på søndager. Jeg åpner klokka halv sju, jeg stenger klokka fire, og i femten måneder hadde jeg en mann som satt ved vinduet hver fredag klokka halv ni.

Han het Tor Anders og var femtitre, jobbet med noe teknisk på Eydehavn, og han leste alltid papiravis, noe nesten ingen gjør lenger. Han satte seg ved det bordet som vender mot båtene. Americano, én skive med ost, aldri søtt. Han hilste, jeg hilste, vi snakket om været og om at det var skandaløst få seilbåter igjen etter september. Femten måneder. Jeg tenkte ikke på det som noe i det hele tatt før den fredagen han ikke kom, og jeg sto med kannen i hånda klokka ti på ni og kjente at hele ryggen min var spent.

Han kom ikke fredagen etter heller. Jeg brukte den helgen på å innse at jeg hadde bygd en hel liten struktur rundt en mann som hadde spist ostesmørbrød. Jeg har vært alene i ni år. Det er ikke noen tragedie, jeg er ikke en kvinne som sitter og venter, jeg går i fjæra på Tromøy om søndagene og har venninner nok. Men det finnes en slags forsiktighet som legger seg over en når man har vært singel over femti en stund, en avtale man gjør med seg selv om ikke å ville for mye. Jeg hadde inngått den avtalen uten å merke det, og nå satt jeg og var sint på den.

Tredje fredagen kom han. Grå i ansiktet, ny jakke, og han sa at moren hans hadde dødd i Risør og at det hadde vært to uker med papirer og hus. Jeg helte kaffen hans, og så gjorde jeg noe jeg ikke hadde planlagt: jeg satte meg ned på stolen overfor ham, midt i åpningstiden, med forkleet på. Jeg sa at jeg hadde lagt merke til at han ikke kom, og at jeg hadde brukt to uker på å forstå hvorfor det gjorde noe. Jeg sa at jeg er femti og at jeg ikke har tid til å gå rundt grøten i seks måneder til, og at hvis han ville ta et glass vin med meg en lørdag, så var svaret mitt ja allerede nå.

Han ble helt stille. Så la han sammen avisen, veldig ordentlig, som om det var viktig at brettene ble riktige, og sa at han hadde tenkt å spørre siden mars og at han hadde øvd på setninger i bilen. Jeg lo så de to damene ved disken snudde seg. Vi ble enige om lørdag. Så reiste jeg meg og gikk og laget en ny kanne, for det var fredag og folk skulle ha kaffe.

Vi spiste på et sted i Tyholmen med gamle hvite trehus rundt oss, og han fortalte om moren og om et ekteskap som hadde tatt slutt uten at noen hadde gjort noe galt, bare tørket ut, og jeg fortalte om bakeriet og om en mann som dro til Spania i 2017 og aldri kom skikkelig tilbake. Vi gikk langs Pollen etterpå og forbi mitt eget mørke vindu, og jeg pekte og sa «der sitter du», og han sa «der ser jeg deg», og det var ikke noe mer romantisk enn det, men jeg kjente det i mellomgulvet.

Han bor i en leilighet i Barbu med utsikt mot sjøen og altfor lite på veggene. Jeg gikk opp med ham uten å gjøre noe stort nummer ut av det. I gangen, mens jeg fortsatt hadde jakka på, tok han ansiktet mitt i begge hender og kysset meg som om han hadde ventet femten måneder, noe han altså hadde, og jeg kjente at hendene hans ristet litt. Det var det som gjorde det. Ikke at han var sikker, men at han ikke var det, og gjorde det likevel.

Vi hadde det ikke travelt. Vi er femti og femtitre, vi har ingen steder å være, og det er den største gaven i det å møte noen på vår alder: hele natta er der. Han kledde av meg i stua, og jeg lot ham, og da han stoppet opp et øyeblikk og bare så, sa jeg høyt at jeg har en kropp som har levd og at han fikk ta det eller la det være. Han sa at han hadde sett på meg over en kaffekanne i over et år og at han visste nøyaktig hva han ville ta. Så ble jeg stående der i stua hans og bli sett på, og det var ikke vanskelig i det hele tatt.

Han la meg ned i sofaen først, fordi soverommet var for langt unna, og brukte munnen og hendene lenge nok til at jeg måtte be ham om å komme opp til meg. Da han gjorde det, holdt han øynene mine hele tiden, og han spurte, faktisk med ord, om det var greit, og jeg sa ja, og han gikk inn i meg sakte og ble liggende der helt stille et øyeblikk med pannen mot pannen min. Jeg husker at jeg tenkte at jeg hadde glemt hvor tung en mann er. Vi flyttet oss til senga etter en stund, og der ble jeg til det ble lyst, og vi gjorde det én gang til om morgenen, mer søvnig og mindre pent og kanskje enda bedre.

Klokka fem måtte jeg stå opp, for jeg åpner bakeriet på søndager også. Han sto opp sammen med meg, i bar overkropp og joggebukse, og fulgte meg ned til bilen i mørket, og det var da jeg skjønte at dette kom til å bli noe. En mann som står opp klokka fem for å gå ned fire trapper er en mann som mener det.

Nå kommer han fortsatt på fredager. Han sitter ved det samme bordet og leser den samme avisen og betaler for kaffen, for jeg vil ikke ha det annerledes, og ingen av gjestene mine har skjønt noe som helst. Vi har ikke flyttet sammen og skal ikke det med det første. Han har sitt i Barbu, jeg har mitt, og den avtalen passer to voksne mennesker som har prøvd den andre varianten og vet hva den koster. Det er null drama i det. Ingen sjalusi, ingen scener, ingen som teller hvem som ringte sist.

Jeg forteller dette fordi jeg vet hvor mange modne damer i småbyer som sitter med den samme lille avtalen jeg hadde med meg selv, den om ikke å ville for mye. Den er ikke verdt noe. Jeg brukte femten måneder på å helle kaffe til en mann jeg kunne ha spurt i mars. Det eneste som skjedde da jeg endelig åpnet munnen, var at han brettet sammen avisen sin. Så hvis det står en person i livet ditt som du ser hver uke og aldri sier noe til, eller hvis det ikke gjør det og du må lete et annet sted: len deg fram. Det verste som skjer er et nei, og et nei tar tolv sekunder. Jeg har tolv sekunder. Du har også det.